Skjærstad Sildoljefabrikk

Havets sølv ga rikdom til folk

Fabrikken fra 1922 var liten, men hadde moderne tekniske løsninger for sin tid. Skjærstad sildoljefabrikk er den eneste komplett bevarte sildoljefabrikk i Norge fra denne tiden. Den har status som nasjonalt teknisk-industrielt kulturminne.

 

Fra tornerosesøvn til kulturminne, kan man trygt si om den meget unike sildoljefabrikken som ligger i Kasfjord, vest for Harstad sentrum.
Skjærstad Sildoljefabrikk ble åpnet i 1922, og var kun i drift i 6 år, fram til 1928. Fabrikken var liten, men hadde moderne tekniske løsninger for sin tid. Hele produksjonsprosessen ble drevet av en dampmaskin på 17 hk.

Ingeniør Agnar Kaarbø tegnet fabrikken og han konstruerte også en kombinert kontinuertlig koker og presse. Denne hoveddelen i produksjonener så vidt vi kjenner den eneste i sitt slag. Skjærstad sildoljefabrikk er den eneste komplett bevarte sildoljefabrikk i Norge fra denne tiden. Den har status som nasjonalt teknisk-industrielt kulturminne. Ha en historisk dag ved Sør-Troms Museum!

Skjærstad Sildoljefabrikk
Skjærstad sildoljefabrikk er den eneste komplett bevarte sildoljefabrikk i Norge med dampteknologi.
De nye fabrikkene som dukket opp rundt år 1900 kunne forvandle "havets sølv" til olje og mel, og de skapte betydelige verdier langs kysten som kom innlandet og byene til gode.

Skjærstad Sildoljefabrikk ble åpnet i 1922, og var i drift kun i 6 år fram til 1928. Fabrikken var liten men hadde moderne tekniske løsninger for sin tid. Hele produksjonsprosessen ble drevet av en dampmaskin på 17 hk. Ingeniør Agnar Kaarbø tegnet fabrikken og han konstruerte også en kombinert kontinuerlig koker og presse. Denne hoveddelen i produksjonen er så vidt vi kjenner den eneste i sitt slag.

Fra tornerosesøvn til kulturminne, kan man trygt si om den meget unike sildoljefabrikken som ligger i Kasfjord litt vest for Harstad sentrum. Fra driften opphørte og dørene ble stengt i 1928 la fabrikken helt urørt fram til den ble "gjenoppdaget" og tilrettelagt som museum på 1990-tallet.

Silda og sildefiskeriene nevnes blant de pilarer Harstad by ble grunnlagt på. Sildefiske har lange historiske tradisjoner i vår landsdel men det var først med nye redskaper og fangsmetoder på slutten 1800-tallet at sildefiskeriene fikk avgjørende betydning for mange kystsamfunn.

Sør-Troms Museum har utført omfattende restaureringsarbeider på dette fredete kulturminnet.
Den norske silda (Clupea Harengus) hører biologisk til den atlantoskandinaviske stammen som omfatter norsk vårgytende sild og islandsk vårgytende og -sommergytende sild. Den norske vårgytende sildestammen oppholder seg i Norskehavet fra juni til september. I oktober samler den seg i området øst for Island der den beiter fram til januar når gytevandringen til norskekysten begynner. Silda gyter i mars og etterhvert driver larvene med strømmen og sprer seg langs hele kysten fra Vestlandet til Finnmark, og sør i Barentshavet. I hele dette området vokser den umodne silda opp. Silda blir kjønnsmoden når den er 3-5 år og ca. 30 cm lang. Veksten reduserer etter dette men silda lever lenge - opptil 25 år og kan bli 49 cm lang.


En sild - mange navn

Fra gammel tid har fiskerne skilt mellom mange slags sild. Litt avhengig hvor i landet man befinner seg har silda blitt delt i følgende sorter:
» Mussa el.krill - opptil 12 cm. Dette er sild i sitt første leveår.
» Bladsild, Skjæresild el. fellesbetegnelsen Småsild - 12-19 cm.
» Feitsild - 19-29 cm. Ikke kjønnsmoden sild som utmerker seg med fettlager rundt innvollene.
» Storsild - ca. 30 cm. Kjønnsmoden sild før den har gytt.
» Vårsild - gyteferdig og gytende sild. Helt utgytt ble den gjerne kalt tomsild.

Da bl.a. den kjente G.O. Sars på 1870-tallet framsatte teorier om at disse ulike sortene sild representerte ulike utviklingsstadier hos en og samme sildestamme ble det møtt med harde protester fra fiskernes side. Men flere studier rundt århundreskiftet viste det samme; feitsilden var en etterkommer av den gytende vårsilden.

Fiskerne skilte også mellom fjordsild (fjordstøing) og havsild. Mens fjordsilden var antatt å leve sine ungdomsår i permanent i en fjord levde havsilden i det åpne havet langs kysten. For fjordstøingene var det stadig avgang av de eldste individene og fjordsildbestandene bestod i derfor i hovedsak av kril og bladsild. Havsilden hadde et større innhold av stor feitsild og var jevnt over større og feitere.

Sildefiske i vikingtid og mellomalder - den første kjente sildebas.

"Om vintrene for han ofte på sildefiske med notbåt og med mange huskarer" står det i Egils saga.

Sagaen om Egil (910 -990) gir oss navnet på den første kjente sildebas; Grim Kveldulfsson født 850. Også andre steder i sagalitteraturen finnes det henvisninger til sildefiske.

Både i Knytlinga sagaen og i beretningen om Haarek på Tjøtta er det beretninger om sildefiske. Torolv Kveldulvson på Sandnes drev sildefiske, og silda berga Øyvind Skaldespillar på Tjøtta fra sult og nød.

I mellomalderen kunne flere gårder være sammen om landnotbruket og fiskerne var delt i notlag. Det var utførlige regler for kasting og draging med sildenot (vad).
Disse eldgamle reglene var i store trekk uforandret helt opp til våre dager.
Fram til begynnelsen av 1900-tallet var fangstmengdene relativt beskjedne i forhold til det som skulle komme. Sildefisket foregikk fram til 1910 med sperrenot eller alminnelig garn. Bekymringer for bestanden har det likevel vært flere ganger i historien. Fra 1786 til 1845 var faktisk landnoten forbudt ved lov i Norge.

Storsildtida på 1860- og 70-tallet er blitt legendarisk. Store mengder storsild gikk inn til kysten og skapte liv og røre og stor rikdom for enkelte. Fra Senja til Bindalen kunne det i de beste årene være store mengder sild. Behovet for mannskap, båter, bruk , salt og tønner ga sildefisket samfunnsdannende preg men også store skadevirkninger når silda forsvant. Bare på Skibåtsvær på Helgeland stod det 100 salterier igjen etter storsildtida.

Først med snurpenotens innførelse i Norge i 1910 kom det en epokegjørende endring i fangstredskapene. Snurpenoten stammet fra USA og i 1880 årene ble den utprøvd i seifisket her i landet.
Skjærstad sildoljefabrikk var, til tross for at den var liten, en fabrikk som for sin tid hadde moderne tekniske løsninger. Fabrikken ble bygget i 1922-23 og var i drift til 1928. Råstofftilgangen varierte med de lokale sildeinnsigene og driftssesongen varte fra september og fram mot jul. Kun i to sesonger, 1926 og 1928, gikk fabrikken for fullt.

Det var ikke elektrisk strøm i området på den tiden. Produksjonsutstyret ble drevet av en dampmaskin på 17 hk. Fabrikken ble tegnet av ingeniør Kaarbø i Harstad og en av hoveddelene i produksjonen, en kombinert kontinuerlig koker og presse, var også hans konstruksjon. Det øvrige produksjonsutstyret var også produsert i Harstad..

Det var ikke sentrifuger i fabrikken, oljen ble skilt fra limvannet ved dekantering, altså ved at oljen flyter opp. Fabrikken hadde ikke inndampingsanlegg for limvann.

Tradisjonelt ble silda saltet til matforsyning og en del ble brukt som agn i torskefiskeriene. Fra slutten av 1800-tallet ble eksport av fersk sild (isasild) vanlig. Silda ble lagt ned i naturlig is fra ferskvann. Også eksport av is hadde på denne tiden stort omfang.

Fra langt tilbake i tiden var det vanlig å koke innmaten og hodet på silda for å få ut fettet. Det egnet seg godt som lampeolje. Slik produksjon ble også gjort i litt større skala bl.a. i Trondheim fra sist på 1700-tallet. Under storfisket på 1800-tallet ble sild som det ikke var avsetning for enkelte steder brukt til gjødsel. Etter hvert ble dette industri. Den første guanofabrikken som omdannet fiskeavfall til gjødsel for jordbruket ble grunnlagt i Ålesund i 1855.

Fra 1882 var sildemel til dyrefor å få kjøpt og etter hvert ble det også eksportert til utlandet. Tyskland og Nederland var viktige kjøperland.

Nye foredlingsmåter gjorde at sildoljen fikk bedre kvalitet. Raffinert sildolje kunne erstatte annet fett i matvarer, både i margarin- og hermetikkindustrien.Sildoljefabrikkene som fra først av ble satt i gang for å utnytte de deler av fangsten som ikke kunne brukes på andre måter, ble etter hvert den viktigste måten å utnytte råstoffet på.

Se tabellen til høyre som viser utviklingen for utnyttelse av silda.

Info

ÅPENT / BOOKING

Åpent hele året etter avtale

Adresse: Skjærstad, Harstad

Telefon: sentralbord, 77 01 83 80

Epost: booking@stmu.no